Skadet da han forlot parkert kjøretøy
En dom om bilansvarsloven

En yrkesssjåfør ble skadet da han skulle forlate kjøretøyet som sto parkert.

Sakens bakgrunn:

A hadde kjørt en tankbil til en parkeringsplass for slike biler. Etter å ha parkert bilen og satt på parkeringsbremsen, reiste han seg inne i førerhuset, åpnet døren og steg deretter ut av bilen med ryggen vendt mot døråpningen på normal og vanlig måte. A holdt tak med høyre hånd i et håndtak montert på høyre side av døren sett utenfra. I det han startet nedstigningen fra øverste trinn, forsvant beina under ham, og han ble hengende i håndbøylen etter begge hender. Han kjente straks et rykk i høyrearmen og fikk sterke smerter i høyre skulder. Han mistet taket og falt ned på bakken ved siden av tankbilen. A pådro seg en varig skulderskade.

Årsaken til ulykken er ikke klarlagt. Formodentlig var det et uhell, at han skled eller mistet fotfestet av andre grunner.

Det juridiske spørsmål:

Etter bilansvarslovens § 1 gjelder loven erstatning for skader som "…motorvogner gjer på folk eller eige…"

Samme lovs § 4 fastslår at skadelidte har krav på erstatning fra det forsikringsselskapet der motorvognen er forsikret uavhengig av skyld for den skade kjøretøyet "gjer".

Tvistespørsmålet i saken ble derfor om det foreliggende tilfellet falt inn under lovens begrep om den skade "motorvogner gjer."

Forsikringsselskapet ble frifunnet for ansvar i tingretten, og A anket saken inn for lagmannsretten.

Fra lagmannsrettens dom:

Lagmannsretten gjennomgår rettspraksis og lovens forarbeider. I forarbeidene ble det drøftet om man skulle ta inn særregler om skade voldt av parkert kjøretøy, men utelot det i den endelige loveteksten.

Ved lovtolkningen tok lagmannsretten utgangspunkt i at dekningsområdet for bilansvarsloven er enhver skade som har noenlunde naturlig sammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold, såfremt skaden ikke er voldt ved annen bruk av motorvognen enn som kjøretøy.

Retten mener at hensynet til yrkessjåfører tilsier et virkeområde for loven som omfatter alle de typiske og påregnelige faresituasjoner som utøvelse av transportoppdrag ved bruk av motorvogn innebærer.

Den aktuelle skaden oppsto i forbindelse med at A avsluttet sitt kjøreoppdrag for dagen. Han hadde stanset kjøretøyet, og fallulykken skjedde på tur ut og ned fra førerhuset. Etter lagmannsrettens syn skaper dette en nærhet til bruken av kjøretøyet og transportoppdraget som taler for å anse skadetilfellet å falle inn under loven.

Skaden må sies å skyldes bruken av lastebilen i alle fall i vid forstand siden fallet skjedde under avstigning fra kjøretøyet. Sett i et slikt perspektiv, fremstår lastebilen i seg selv som et virkende element i hendelsesforløpet.

I forhold til avstigning fra en personbil eller buss, fremstår risikoen ved avstigning fra en høy lastebil som klart større. Risikoen fremstår også som høyere enn det som kan karakteriseres som en del av dagliglivets risiko

Det er også et moment i vurderingen at faremomentet ved avstigning er noe sjåføren utsettes for hver gang motorvognen brukes. Dette øker naturlig nok muligheten for at en sjåfør, før eller senere, vil bli rammet av et slikt uhell.

Lagmannsretten avslutter med å peke på at det fremstår som lite rimelig at sjåføren skal bære risikoen for skade i et tilfelle hvor faremomentet ligger i kjøretøyets utforming, og hvor skadetilfellet har oppstått i en situasjon som må betraktes som en naturlig del av bruken av kjøretøyet.

På dette grunnlaget ble forsikringsselskapet funnet ansvarlig og A vant saken fullt ut.