Høyesterettsdom 2013-02188-A

Tolkning av overgangsbestemmelsen i yrkesskadeforsikringslovens § 21, nærmere bestemt spørsmålet om en hørselskade som ble påvist før lovens ikrafttredelse 01.01.90 men som forverret seg pga fortsatt eksponering for støy etter dette tidspunkt er dekken under yrkesskadeforsikringen. Spesialist fastslo i januar 1989 at skadelidte hadde utviklet støyskade pga langvarig støyeksponering i arbeid og skyting på fritidsbasis. Skadelidte opplevde selv at han ikke var spesielt plaget av hørselskaden. Han hadde ikke så stor hørselsnedsettelse at han hadde rett på menerstatning. Senere (etter at loven trådte i kraft 01.01.90) skjedde en forverrelse av hørselskaden og han ble i 2010 innvilget menerstatning basert på varig medisinsk invaliditet i gruppen 15-24%. Skadelidte hadde da vært utsatt for ytterligere støyeksponering etter 01.01.1990. Spørsmålet for Høyesterett var om forverringen av hørselskaden som hadde skjedd etter lovens ikrafttredelse var erstatningsmessig siden hørselskaden som sådan (selv om den var liten) ble konstatert før loven trådte i kraft og den gang ikke var erstatningsmessig.

Høyesterett konkluderer med at den delen av hørselsnedsettelsen som var påvist før 01.01.90 ikke er erstatningsmessig. Videre at den delen av hørselsnedsettelsen pga fortsatt støyeksponering etter 01.01.90 er erstatningsmessig. Av dette følger at det må fastlegges hvilken skade /økonomisk tap skadelidte er påført etter 01.01.90 og som det dermed skal gis erstatning for, må vurderes konkret. Denne vurderingen vil i praksis kunne medføre bevismessige utfordringer.

Kommentar:

En prinsipielt viktig avgjørelse som innebærer at forverring pga fortsatt eksponering etter at loven trådte i kraft kan gi rett på erstatning. Tidligere har selskapene avvist erstatningsansvar pga at lidelsen (yrkessykdommen) første gang ble konstatert før lovens ikrafttredelse jfr ysl § 21.