Rauken dommen LE-2013-101620 Eidsivating Lagmannsrett 18.3.2014

Skadelidte (A) ble påkjørt bakfra av bil i høy hastighet den 29.09.96 og ble påført nakkesmerter (whiplash).

Før ulykken hadde A i perioden 17.11.95 - 31.12.95 vært 100% sykemeldt og deretter 50% sykemeldt tom 29.02.96 pga nakke/skuldersmerter og hodepine. Fastlege skrev i journal i november 1995 at hun var i ferd med å kollapse på grunn av vonde skuldre, nakke og pågående separasjonsforhandlinger.

Etter ulykken i september 1996 oppsøkte hun lege 30.09.96 pga sterke smerter i nakke etter påkjørsel bakfra. Først fra 29.10.96 ble hun 50% sykemeldt. Hun var deretter tilbake i fullt arbeid fra 01.01.97 - september 1997 da hun pga nedbemanning sluttet hos arbeidsgiver. Hun var deretter hjemmeværende frem til 01.04.98 og begynte da i 40% stilling som økte på til 100% stilling fra 01.04.00. Hun jobbet deretter fullt frem til 21.01.03 med unntak av en kort sykemelding i 50%. Hun falt 50% ut av arbeid frem fom 21.01.03 pga nakkeplager frem til hun fikk innvilget 50% uførepensjon 01.02.10.

Det ble innhentet spesialisterklæring i 1998 og tilleggserklæring i 1999. Disse viste til at det fremdeles var god prognose mht nakkeslengskaden. Videre legger spesialisten til grunn at smerter og parestesier i hendene oppstått først høsten 1997 da var mest dominerende men ikke skyldtes ulykken. Således konkluderte han med at helseplagene ikke skyldtes trafikkulykken.

Forsikringsselskapet avslo erstatningssake da de mente det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulykken og A`s påfølgende nakkeplager. De tilbød allikevel som en skjønnsmessig og endelig erstatning kr. 50.000,- hvilket ble akseptert av A i 2000.

Da A forsto at hun ville falle 50% varig ut av arbeid, krevde hun gjenopptak av erstatningssaken. Høyesterett ga henne i dom av mai 2013 medhold i dette og saken ble henvist tilbake til lagmannsretten for behandling av selve erstatningskravet herunder spørsmål om årsakssammenheng.

A innhentet på egen hånd ny spesialisterklæring som konkluderte med at A`s plager skyldtes samvirke av to årsaker, dels påkjørselen bakfra og dels hennes opprinnelige sårbarhet for myalgiske plager. Han mente allikevel at ulykken representerte hovedårsaken og varig medisinsk invaliditet grunnet trafikkulykken ble satt til 7%.

Forsikringsselskapet anførte at det var snakk om små smerter akutt etter ulykken. Videre at det ikke var dokumentert brosymptomer (dvs vedvarende plager i årene etter ulykken). Hovedanførselen fra selskapet var imidlertid at symptomutviklingen ikke var forenlig med en påført nakkeslengskade siden hun ble bedre og bedre i tiden som gikk etter ulykken for så godt som å være frisk, før man igjen så dokumentert forverring av plagene. Selskapet anførte at dette var en atypisk skadeutvikling. I tillegg viste selskapet til at A hadde hatt tilsvarende plager før ulykken. Selskapet anførte også at en så lav medisinsk invaliditet som spesialistene i denne sak hadde satt (egen spesialist satte 7% og rettsoppnevnt satte 5%), iht gjeldende rettspraksis ikke skulle ha noen betydning for skadelidtes ervervsevne (dvs evnen til å tjene penger).

Det ble oppnevnt medisinsk sakkyndig av retten. Denne kom til at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og deler av nakkeplagene og satte total varig medisinsk invaliditet til 9% men hvor 5% skyldtes ulykken.

Retten kom til at A hadde rett på full erstatning.

Krav om brosymptomer ble funnet oppfylt, skaden hadde utviklet seg på en vanlig og adekvat måte, og de nakkeplager hun hadde nå ikke kunne sammenliknes med de plagene hun hadde hatt før ulykken. Videre uttaler lagmannsretten at også små skader ("l avinvaliditeter") har erstatningsrettslig vern. Det må iht lagmannsretten foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet og det må legges til grunn at en lav medisinsk invaliditet i noen tilfeller kan gi en betydelig større reduksjon i arbeidsevnen.